Kua skal nordover nå

Zhazho 'El Animal' Roa y Lars 'El Flaco' Lønne

Hei, alle sammen!

Det går omsider mot slutten for oppholdet vårt her i Sør-Afrika. Imorra hadde vi tenkt til å sette seil, men været ser ut til å bliverre enn først meldt. Vi venter nok til lørdag. Det har vært travleuker de siste to månedene og mye har skjedd. Jeg har skrevet litt, såfår dere få resten av historiene når vi kommer hjem til sommeren. På vei hjem kommer vi til å ha en satelittelefon med oss. Planen var å låne eller leie en, men Lars' far har isteden kjøpt en og latt oss få låne den på vei hjem. Mange takk.

Denne er dyr å bruke, men dere kansende oss gratise smser fra nettet. Gå til http://www.iridium.com/sendmsg/sendmsg.htm. Nummeret vårt er 881631546193. Vi kommer bare til å slå på telefonen av og til, men jeg regner med at meldingene ligger på "vent" til vi mottar dem. Vi kan nok desverre ikke svare på alle meldingene vi får, men vi blir veldig glad for alle vi får. Prøv gjerne å sende i løpet av de to neste ukene, så ser vi hvordan det fungerer på vei til St. Helena. Fra St.Helena kan jeg sende mail fra land.

Det smilet er kun til ære for fotografen. Å pusse bunnsmøring er ikke noe å smile for

Nylakkert båt. Februar og mars har vært båtpussemåneder. All gammellakk og bunnsmøring har blitt pusset bort. Etter fire uker med hardtarbeid speiler sjøen seg i skrogsiden. Det var tyngre og tok lengretid enn vi hadde trudd. Men ho ble fin, kjempe fin. Halvveis ipussejobben så det ut som ho hadde fått et forferdelig utslett. Såsmurte vi grå epoxy over hele båten. Ho ble en panserkrysser. IRødehavet ville ho blitt alle piraters store strekk, machokua. Nestedag var det ikke mye macho over ho. Grunning og ny farge. Folk somgikk forbi snudde på hodet og gned seg i øynene. Medseilere begynte åse anderledes på Lars og meg, de to tøffe vikingene fra nord, ute forå erobre nye land. Grunninga var rosa. Sitter de og pisser? Så komrødfargen på og en fransk venn pustet lettet ut. Han trudde båtenskulle være rosa. Nå ligger Kua stolt og dupper i marinaen og viserfrem sin nye flammerøde farge. Hun savner bare si hvite stripe,båtbutikken klarte ikke å skaffe hvit bunnsmøring enda de sa de kunne.Den får komme senere.

Ny rød båt, enda skarpere i virkeligheta

Våre chilenske venner på Surazo er også her. Mye som skal pusses ogmales der og. Kapteinen har fått ombord sine to sønner, begge islutten av tenårene. Den ene er et arbeidsjern. Det er vanskelig åforstå at han kan ha sør-amerikansk pass. Vil faren ha seg en pause,så tillates ikke det helt uten videre. Her må det jobbes. Det sies atdet renner tyskt blod i årene, noe som kan forklare innsatsen. Denandre sønnen derimot, er veldig sør-amerikansk. Han lusker helst rundtmed musikk i ørene, eller hviler litt i skyggen. "I don't work, I'm alatino lover," sier han mens han slenger litt på de mørke lokken sine,"I must destroy my brother, he is making me to work to much." Brorener lyshåret, og gjør forskjellen bare enda mer tydelig og komisk.Fjerde mann ombord var kokken fra Cocos (Keeling), Zhazho. Hanmønstret av her om dagen og fløy hjem. Men før han dro var detavskjedsfest, grillfest. Vi hadde satt sammen en gave med norskt tematil han. Først dro han opp ei vinflaske. Ikke så veldig norsk, menlett gjennkjennelig og han smilte bredt. Deretter kom nisselua frajula opp. Den dro han også kjennsel på, syntes det var en litt rargave, men smilte og lo, og fikk forklart at nissen kommer fra Norge.Nummer tre var et stykke ost. Nå tenkte han vel med seg selv at dettevar en rar norsk tradisjon og smilte tappert. Nordmenn er rare. Vi saikke mer. Sist opp av posen kom en ostehøvel. Nå skjønte han endamindre. Malingsskrape? En demostrasjon og smilet ble bredt igjen. Ahh,ostehøvel. Stolt gikk han rundt bordet og skjærte ei skive ost tilalle. Resten av kvelden ble det mange runder med høvelen, og selv omosten ble varm og føret ble klabbete, falt han aldri for fristelsen, åbruke kniv. Her skulle det høvles. Ikke før alle var gått, ble høvelensatt på høykant og store terninger kunne nytes. Jeg kom dersverretilbake og så forbrytelsen. Nå er mann og høvel i Chile og leverforhåpentligvis alle sine dager lykkelig sammen. Og ostehøvelen harfått nok en trofast bruker ute i verden.

Vi ble tydelig advart om at rutevalget vårt ned ikke var for de med svakt hjerte

Rundt Cape Town ligger det flotte fjell med bra turterreng. Bare littsynd at det ikke er snø her. Table Mountain er byens svar på TromsøsTromsdalstind. Den ligger som en trygg vegg bak byen. Til toppen gårdet taubane opp. Her sendes turistene opp i store mengder. Vi villeogså opp, men ikke den veien. Vi tok bakveien. Fra andre siden avfjellet startet vi. Etter tre timer mars i slak oppoverbakke var vi påtoppen og nøt utsikten sammen med turistene. Ned tok vi nesten sammeveien som turistene, fra heisstasjonen. Bare at vi gikk ned. Det varbratt, veldig bratt. To ganger forsvant stien foran oss. Begge gangenemåtte vi klyve inn i berget for å komme videre. Hadde det ikke værtfor turguideboka vi hadde ville vi ikke kunne gått der. Den omtalteruta veldig nøye.

Den råeste delen av ruta ned. Der linja er stiplet var det bomstopp og vi måtte krype inn i fjellet for å komme videre

Skal man seile rundt jorda skikkelig er det tre kapp man skal runde,Kapp Horn, Kapp det Gode Håp og Kapp Leeuwin, sørspissen av Australia.Vi Seiler bare rundt Kapp det Gode Håp. Men til gjengjeld gjør vi dettre ganger! Før jul seilte vi vestover. Men da vi skulle ta båten oppviste det seg at den beste plassen var på østsiden av kappet. Så ibegynnelsen av februar seilte vi østover til Simons Town. Det var enrolig dag. For anledningen hadde Øystein mønstret på. Han og enkamerat seilte i forfjor til New Zealand hvor båten ble solgt. Sidenda har Øystein backpacket rundt på den østlige halvkule. Og nå haddedet seg sånn at han befant seg i Cape Town. I vindstilla gikk vi formotor. Bortsett fra fraværet av vind var det en fin dag.  Men ute ihavet lå tåka og ventet. Vi håpet på at sola skulle få tak og løse denopp, men isteden la den seg over oss. Vi var godt klar av land, så detvar ikke fare for å gå på grunn, men rundt oss var det fiskebåter.Spennt stod vi å lyttet etter andre båter. Det eneste vi hørte var våregen motor. Stille. En annen motor. Stor båt? Nei, hissig turtall,påhenger. Den går forbi, vi ser den ikke før den er bak oss. Tåkaletter litt, men ligger fortsatt tykkt over kappet. Litt ergelig forØystein. Han skal være med å seile rundt kappet, men kommer kanskjealdri til å se det. Tåka letter heldigvis etter hvert og kappet kommerfrem. Vinden kommer sigende og vi kan heise spinnaker.

Nå er båten nesten klar for videre seilas. Hermetikken er på plass,det samme er havregryna og tredve kilo løk. Nå mangler bare vann,diesel og tyve kilo potet, pluss noen småting. Vi har også fått låneen satelittelefon for etappen hjemover. Det blir en lang etappe. Førstrundt to uker til St. Helena, en grei tur. Deretter venter en kjempelang siste etappe. Noen sier vi er gale, andre seilere blir blanke iøynene og synes vi er kjempe heldige.  Nesten åtte tusen sjømil. Detlengste vi har seilt tidligere er knappe tre tusen. Det kommer til åta mer enn to måneder. Vi gleder oss. Det er så flott der ute. Folksier vi er gale. Jeg sier vent om tre måneder, da er det nok totullinger som setter føttene på landejorda igjen.- why are you not going to Brasil?Brasil vil alltid være der, men jeg kommer nok aldri til å ha den hermuligheten igjen. Det er så flott der ute.

Vi hørs!
Hilsen Martin, snart hjemme, bare ti tusen nautiske mil igjen...

Flere bilder finner dere i fotoabumet til tbsk.no (red)