Simmer Down fortsetter rundt Afrika

På vei ut fra East London mot Mossel Bay. Denne etappen ble en hyggelig en
Flere bilder fra Sør-Afrika finner du i fotoalbumet vårt

Hei, i gaar kveld kom vi inn til Mossel Bay. Siden jeg akkurat hadde tatt ettermiddagsluren og var uthvilt og klar for ei ny nattevakt som jeg ikke hadde siden vi laa i havn, skrev jeg heller noen ord hjem.

Sør-Afrika. Kapp det Gode Håp. Cape of Storms. Kysten til Sør-Afrika er kjent for å være svært værhard. Her er man så langt sør at passatvindene forlengst er tilbakelagt. Her dominerer lavtrykkene som kommer som perler på ei snor fra Antarktisk. De gir sterke vinder både fra nordøst og sørvest. En sterk havstrøm farer sørvestover langs kontinentalsokkelen, gjerne opp i seks knop. Sammen med en kuling fra nordøst kan man få utrolig fart på båten. Men kommer sørvesten blir pipelyden i riggen en annen. Og den kan komme plutselig. På svært kort tid kan en nordøstlig sterk kuling snu brått over til sørvest. Da har man ikke bare en voldsom vind som blåser mot store bølger, men også en sterk strøm som kan reise opp bratte bølger på tjue meter. Man kan befinne seg i et inferno med steil sjø høyere enn masta som bryter over båten. Det vil man bort fra, fort. Helst unngå. Følger man med på værmeldingene vet man noen timer i forveien om sørvesten kommer. Men værmeldingene her er usikkre og kysten eksponert. Det kan være et døgn til nærmeste havn. En seiler med erfaring vil alltid søke bort fra land hvis uvær er på vei og trygg havn er for langt unna. Å bli landsyk i uvær er farlig. Ved land er det bølger som kan bryte båten over eller man går på grunn hvis vind og strøm drar båten mot grunner. Ute på havet er bølgene runde og man kan ri av stormen forholdsvis komfortabelt. Slik vi gjorde da vi forlot New Zealand. Men i Sør-Afrika er reglene skrevet om. Og søke utover betyr bare at man blir værende i strømmen og den steile sjøen. Men kommer man seg innenfor kontinentalsokkelen gir strømmen seg fort og sjøen roer seg. Man søker nærmere land. Helt i mot seilerinnstiktet.

Den røde duoen. Simmer Down  med ei falmet gullmast. Tanasza, Nataszas båt, med ei nylakkert kirsebærrosa mast

Med moderne værmeldinger, tålmodighet i havn og bruke strømmen til sin fordel vil en seiler normalt kunne seile rundt Afrika i flotte forhold og sette rekorder hva angår båtfart. Men flere små båter har blitt slått over på denne kysten, andre har man aldri sett igjen. Den vanlige taktikken er å følge med på barometertrykket, vente til trykket er over 1020 mBar, en sørvest har passert, og seile ut i en sørøstlig bris som så vil dreie nordlig.  Med den sterke medstrømmen til hjelp vil man normalt kommer til neste havn før neste sørvest setter inn. Når den gir seg fortsetter man på samme måten til neste havn.

Vi forlot Durban kvelden den trettiførste. Vi hadde fulgt nøye med på været de siste dagene. Først så det ut til at vi kunne dra lørdag, derettet søndag morgen, men sørvesten varte hele søndagen. På kvelden begynte vinden å spakne fort. I følge prognosene så det ut til at neste sørvest ville komme onsdag, muligens sent tirsdag. Men det ville bare bli bris. Ingen kuling var varslet. For å få tatt noen ekstra mil dro vi ut før vinden hadde begynt å dreie skikkelig. Rapportene tilsa at det bare blåste tre til fem sekundmeter og snart ville vinden dreie på sørøst. Trykket hadde steget til 1023 mBar og det hadde det vært stabilt noen timer nå. En dansk sekstitofots ketch med fullt mannskap og en trettifirefots polsk sloop gikk ut samtidig med oss. Den polske seilbåten ble seilt av ei ensom ung dame. Turen skulle bli en av de minnerike. I vindstille gikk vi for motor gjennom den store havna, ut mellom moloene og inn i vinden. Vinden var fremdelses bra sterk. Vi satte tre rev i storseilet og heiste fokka. Dønningene var store etter kulingen som hadde rast. Men med vindroret satt seilte båten greit sørover og det var bare å vente på at vinden skulle dreie til ei gunstigere rettning. Det blei ei lang og mørk natt. Strømmen som normalt skulle dratt oss sørvestover haddet snudd. Den sterke vinden hadde sannsynligvis resultert i en motgående overflatestrøm. Da morgenen kom hadde vi bare klart knappe tyve mil. Vinden spaknet og "Jern-Erna" ble sparket i gang. Dette er ikke kysten hvor man ligger og venter på at vinden skal komme. Vetusen skjøv oss noen mil sørvestover til midt på dagen da nordøsten begynte å trekke rundt ørene til Lars. Seil ble heist og strømmen begynte endelig å ta tak. Vinden økte og strømmen økte. Vi revet og byttet forseil. Vi smilte da vi så seks knop på displayet. Revet igjen og satte stormfokka.  Smilet ble bredt da syv og åtte ble normen. Vi jublet da ni var gjennomsnittet. Vinden økte enda mer. Vi ropte litt da ti-tallet hilste på oss. Vi strøk storseilet. Elleve sa godkveld og vi dro stormfokka ned. Det var kullsvart. Vakta satt litt spent i cockpiten. Det var natt til tirsdag og med denne farta ville vi være fremme tidlig på ettermiddagen . I god tid før sørvesten. Den gode strømmen fortsatte og vinden roet seg litt. Vi begynte å sette seil igjen på morran. Vi gjorde over ni nautiske mil i timen. Da jeg stod opp før tolv skinte sola og Lars jobbet med å sette mere seil. Vi var tredve n.mil fra land og ville være fremme før fire, kanskje klokka tre. Trykket var stabilt. Vi måtte opp med hele storseilet. Lars løsnet seiselinene. Men før han hadde seilet klart kom det en byge og vinden kantret kraftig. Vinden ble brått sørvestlig. Ned med forseilet og opp med stormfokka. På noen minutter gikk vi fra søt medvindsseilas til kraftig revet kryss. Vi styrte mot land. Det var det eller utover mot storhavet. Vi visste hva som var best. Sjøen ble fort hissig. Vi lå rett over kontinentalsokkelen for å utnytte strømmen hvor den er sterkerst. Men nå var det på tide å komme seg unna strømmen. Det var liten kuling og en krapp sjø bygget seg opp. Foreløpig bare små bølger men nok til at de ved et tilfelle slå farta ut av båten så hun gikk rett bakover før vi fikk farta opp igjen. Vi kom oss fort nært land og sjøen ble fort bedre. vi klarte å holde grei fart mot havn. Radioen meldte om frisk bris til liten kuling fra sørvest neste tjuefire timer. Greit det. Vi var nært land og selv om vi ville bli noe forsinket var det ikke verre enn å ta tida til hjelp. Farta var god nok til å komme frem før det ble mørkt. Men så døde vinden nesten helt. Litt bekymret for den plutselige forandringa startet vi motoren for å klare å holde farta oppe. Vinden kom tilbake for fullt. Vi var ti mil fra havna, men klarte bare å gå i to knop. Vi heiste fokka og styrte oss enda nærmere land i håp om å komme litt i le av vinden. Det spaknet litt og storseilet kom opp. Vi seilte oss mindre enn ei mil fra land, og slo. Det ble et bedrøvelig slag. Vi tok altfor lite høyde. Skulle vi ha sjangs å komme inn måtte vi hjelpe til med motoren. Vi tok fokka ned og kjørte med storseilet oppe nesten rett mot vinden. Vi fallt bare akkurat nok av til at seilet stabiliserte båten og ga oss litt fart. Her inne ved land var vinden og sjøen rolig nok til at vi klarte å gå i tre-fire knop. En sørre seilbåt kjørte forbi. Nå var vi bare to timer fra ei rolig natt i marinaen. En hval suste gjennom lufta. og igjen, og igjen. En mor og en kalv svømte nesten pararellt med oss. Vi kom nærmere og nærmere. Kalven hadde like ofte halve kroppen ute av vannet som i vannet. Det så nesten ut som den hoppet opp for å se seg rundt. De kan ikke ha vært mer enn hundre meter unna, kanskje femti. I over et kvarter holdt den på.

De siste ti milene ble forferdelig lange. Men klokka halv ni, litt etter at det ble mørkt, styrte Lars skuta inn bak moloen. Deilig var det å komme inn på flatt vann. Vi la oss langsmed en fiskebåt og nøt å være fremme. Vi hadde fått en liten smakebit på hvordan det kan bli der ute. En veldig liten en, men nok til å forstå at nå var det ufint ute i strømmen, kanskje farlig.
Våre danske venner lå litt bortenfor oss. De hadde egentlig tenkt seg til neste havn, men da de fikk værmelding om sørvest hadde de søkt ly tidligere. De kom inn lenge før sørvesten. Natasza, den polske seileren, hadde de ikke hørt fra. Hun hadde avtalt å holde kontakt med dem på kortbølgeradioen, men hadde aldri meldt seg på avtalte tidspunkter. Vi gikk til køys. Rundt to våknet jeg av at noen hoppet på dekket vårt. En båt la seg til på siden av oss. Det var ikke Natasza. Seks var jeg ute å pisset. Ingen Natasza var å se. Det er ingen havner mellom oss og Durban hvor hun kunne søke ly. Hun var nødt til å fortsatt være ute i kulingen å kjempe alene. Klokka ni våknet jeg igjen. Ei kirsebærrosa mast stakk opp på enden av kaia. Vår polske veninne var kommet frem. Tolv timer lengre enn oss hadde hun jobbet seg sakte mot vinden alene. Det tok flere timer før hun våknet. Hun var fortsatt sliten to dager senere, da vi satte ut på neste etappe. Radiotidene hadde hun husket, men hun frekvensen var feil. Båten som la til ved siden av oss var noen erfarne lokale seilere. Den ene hadde arbeidet profesjonellt som seiler langs kysten. De dro tolv timer seinere enn oss fra Durban. Heller ikke de hadde skjønt at uværet kom til å komme. De og andre båter hadde målt vinden til 20-30ms. Vi var glade vi var så nært land som vi var når det hadde begynt å blåse. De hardt arbeidede milene fra første natta hadde betalt seg.

Det er mye hval i området. Man kan se de hopper i horisonten. Tre ganger har de brutt vannoverflata rett ved båten. Hadde jeg stått på rekka utfor Durban og tatt sats, ja, da kunne jeg ha landet med en fot i hvert pustehull og hadd hval opp til lårene. Men den merkligste hvalen var en utenfor Madagaskar. Den stod loddrett i vannet med halen opp. Slik stod den i minst ti minutter. Ikke før vi seilte nærmere den seg den ned i horisontalen.

Neste etappe var like lang som første. Men nå var værmeldinga bedre og det var havner å søke ly i på veien. Frisk bris fra øst var meldt. Det ble vindstille. Neste døgn meldte de svake vinder. Det ble opptil liten kuling. Metrologene treffer som offtest med rettninga, men styrken kan bli hva som helst. Det gjelder å ikke gamble på været her nede. Etappen hit var fin. Uthvilt og mette kom vi i havn.

Vi gleder oss til aa komme til Cape Town, men der er marinaen stappe full pga av staten har tatt over et havnebasseng og to race paagaar. Saa det ser ut til aa vaere umulig aa faa plass. Men vi er saa heldige at vi faar hjelp fra byens konsul. Er vi heldige saa finnes det en plass. Ellers maa vi legge oss i en marina to mil fra byen.

Hilsen Martin