Simmer Down avslutter Stillehavet

Dagens fangst av kokosnøtter

Tilværelsen i New Zealand var enkel og komfortabel. Seilasen opp til tropene ble av den røffe typen hvor båt og mannskap ble satt på prøve. Men i Vanuatu kunne vi nok en gang lene oss tilbake mot en palme og gjemme oss i skyggen, borte fra den hete tropesola. Kakke opp ei kokosnøtt og erstatte salt svette med søtt kokosvann. Høre på bølgene som bruser mot stranda og vite at imorra trenger man ikke gjøre mer enn i dag. Bare klatre opp i palma for å hente ei grønn kokosnøtt før man tar en forfriskende dukkert i lagunen.

Ahh, skygge! Vi ble ligganes sålenge at en fisk kom å beit mæ i tåa!

I Lakona Bay på St Maria var vi første båt, av få, som kom i år. I bukta er det to små landsbyer med drøye hundre innbyggere tilsammen. Bygda er veiløs og til nærmeste større tettsted med butikk og ei lita flystripe er det enten tre dager å gå, eller to dager med kano. Er været bra kan man klare det på en dag vis padleren er i god form. Da vi kom padlende inn stod chief Johnstar på stranda og tok oss i mot. Et behersket og rolig mann. Noe som skulle vise seg å gjelde alle gode høvdinger på St Maria. Når høvdingen skal velge hvem av sønnene som skal ta over for ham, tar han den mest beskjedne. Grunnen er enkel nok. En beskjeden høvding vil gå til alle i landsbyen og høre hva de mener før han tar en besluttning. Slik for alle sagt sitt og upopulære besluttninger som kan føre til gnistinger unngås. Slik sikkrer man freden på St Maria.

Edward, som mest stakk innom for å slå av en prat

Vi hadde ikke mange dager til rådighet i Lakona. Gjester var ventet på Solomonøyene. Men da høvdingen inviterte oss til middag og kava på kvelden dagen vi egenltig skulle lette anker, var det enkelt å utsette avreisen til tidlig neste morgen. Å bli invitert på kava av høvdingen er en stor ære i Vanuatu. Og et måltid tradisjonell festmat er det vanskelig å si nei til. Kavaen på Vanuatu er kjent for å være den sterkeste i Stillehavet. Mens man andre steder tørker og lager pulver av kavarøttene, som senere bløtes opp, bruker man ferske røtter i Vanuatu. Litt bekymret for avreisen neste dag, som var planlagt før kyrne våknet, tok vi sjansen på å prøve Johnstars kava. Men mens kavarøttene ble vridd til siste dråpe, kunne høvdingen forsikre hvitingene om at i kveld fikk han laget en mild kava som vi fint ville tåle. Glassene ble fylt helt opp, Johnstar holdt en liten tale, utbringte en skål og tømte glasset. Så vi gjorde det samme. Jepp, sterk kava. På Tonga sitter man gjerne mange timer å drikker kava. Dette kunne bli en lang kveld. Har en høvding først invitert deg på kava, vil du ikke skuffe mannen med å gå hjem. Avreisen så nok en gang ut til å bli utsatt. Johnstar tok til å fylle glassene igjen. Halvfull. Mere kava var ikke tilberedt. Litt lettet utbringte vi en skål til ære for høvdingen og som takk for hans gjestfrihet. På Vanuatu er kavaen sterk, men her shotter man et glass eller to istedenfor å sitte i mange timer å drikke.

Frank med si nye Tromsø, land of the midnightsun

Når man kommer seilende i en flott båt til steder hvor folk hovedsaklig lever av det naturen kan gi dem er det naturlig at vi virker rike. Og i forhold til dem er det nettopp det vi er. Men ikke alltid er det så enkelt å få de til å forstå at vi faktisk må passe på hva vi bruker penger på. At vi ikke har ubegrenset med midler. Man skulle så gjerne kunne bidradd mer. Men når man faktisk har noe å gi er det artig å se hvor glade folk kan bli for noe man selv kan avse. Johnstar trengte Aspirin, så vi ga han ei pakke Paracet. Gummistrikken på harpungæveret til familien hadde røket. Vi hadde ett ekstra og med ei ny line fikk Lars gæveret til å fungere igjen. Som takk for hjelpa tok gutta oss med til fine fiskeplasser, hvor ei stor rokke kom svevende forbi. Da Lars og jeg overlastet den ene kanoen deres og fylte den med vann så vi nesten sank holdt de på å flire seg i hjel.
I tropene blir det mest til at man bruker sandaler. Fjellsko og joggesko blir ikke mye brukt. Så jeg ga et par av hver til Johnstar. Det var en flott gave. De ble nøye studert og alle ville ta en titt. Problemet var bare at folkene på Vanuatu har skikkelig breie og tykke føtter. Høvdingsønnen ville så gjerne ha de. Men uansett hvor mye han prøvde klarte han ikke å få foten ned i fjellstøvelen. Lissene ble løsnet på, tatt av, men foten ville ikke bare ned i skoen. Litt trist måtte han gi opp. Men høvdingen hadde en yngre sønn som kunne bruke de.

Håkon underviser i geografi, dagens tema, verdens navle, Tromsø

Vi fikk god vind til Solomonøyene. Men helsa mi var ikke god. Hadde plukket opp ei skikkelig influense i Vanuatu. Formen kom og gikk og feberen kom på besøk. Nord i Vanuatu har de malaria og har man vært i områder med malaria og får influensa symptomer skal man mistenke malaria inntil det motsatte er bevisst. Selv om jeg gikk på malariaprofylakse ble formen verre. Fjerde dagen begynte jeg på en hestekur i tilfelle det var mer enn en kraftig influensa jeg hadde pådradd meg. Formen ble straks bedre. Vel fremme på Solomonøyene var heldigvis blodtesten negativ. Ingen malaraia, bare den verste influensan jeg har hadd.

I Honiara, hovedstaden i Solomon, kom Håkon og André på besøk. Og et par dager senere kom Mari og Erik, småsøskene til Lars, også. I to uker skulle vi være ikke mindre enn seks stykker på båten. Med fem sengeplasser. To uker ble fylt med det meste man kan drømme om å oppleve i sydhavet, noe man ikke hadde drømt om og noe man hadde håpet man ikke skulle oppleve. De kjedelige tingene var sykdom plukket opp på flyreisen, sjøsyke, dårlig mage, tropeinfeksjoner i sår, en båt som rullet i ei dårlig havn om natta og utrolig varme netter i en liten båt når de fleste lukene måtte stenges hvis det regnet. Men uansett hvor sjøsyk man er gjemmer paradis seg bak horisonten. Lagunene var turkise, i palmene hang de grønne kokosnøttene som slukker tørsten, på bakken lå de brune nøttene man lager melk av som er magi i all mat, på revet ventet fisken på å bli harpunert, på den hvite stranda tente man bål om kvelden og grillet maten, i riggen hang bananene, ananas søt så søt, vannmeloner store som ballonger. Senere seilte vi til en landsby som er kjent for sine dyktige treskjærere. Cockpiten ble fylt av både treskjærere og utskjæringer. Priser ble forhandlet frem og penger, sukker, ris, klær, fiskekroker, smykker og trefigurer skiftet eiere. På fjæra sjø ble en sandbanke avdekket, fotballbanen. Håkon ga alt og pådro seg en oppskrapet fot, sår som det senere gikk betennelse i som kun antibiotika og hvile klarte å hanskes med. På kvelden flyttet vi båten over til en eco-lounge hvor vi fikk servert en tradisjonell mangeretter til førti kroner. Det var herlige dager.

Vi seilte tilbake til Honiara og leverte Mari, Erik og André, mens Håkon ble med to uker til. Nye paradis ble besøkt, men vi dro også til steder hvor vi kunne se og få fortalt hvordan rovhogs og grådighet fra utenlandske selskaper hadde ødelagt regnskogen. Og om løfter om penger og arbeid til lokalbefolkningen som ble brutt. Om hvordan jakten på kortsiktig kapital ødelag fisket og skittent vann førte til mere sykdom. Men likevel var aldri smilet langt unna og gjestfriheten var stor.

Rovdrift av resurser

En og en halv måne på Solomonøyene går mot slutten. Straks setter vi kursen mot Australia og Torsdagsøya i Torres-stredet. Her ligger øyene med navn etter ukedagene på ei snor ettersom cpt. Cook kalte de opp etter dagene han fikk øye på de. Her avsluttes Stillehavsdrømmen for oss. I April i fjor seilte vi ut fra Panama og inn i dette eventyrets hav. Havet med de lange og rolige bølgene, jevne sørøsten, de kraftige men korte regnbygene. De flotteste atoller og laguner, de største smilene og den rolige livsstilen. Det har vært et eventyr.

Hilsen Martin