Omaha -Mt. Rushmore - Yellowstone 4-7.juni 2007 (no)

Til glede for våre Norske lesarrrrare.

Ut fra Oklahoma overnatta vi hos Manny en gammel studiekammerat til Jessica i Omaha, Nebraska. Han og sin kone Lindsay flytta dit for to år siden for å bli tannleger. Lindsay var stortjukk og de hadde en datter på 3år og en Dash med en smånervøs blære. Det var ikke mye Jessica og Manny fikk snakket etter å ha foret oss med pizza, var det natta! Vi kom litt sent til omaha pga en liten forvirring om forskjellen mellom øst og vest!

Siden tannlegestudenta tydeligvis starte grusom tidlig, fikk vi en en brutal tidlig start på vår videre ferd vestover. En tidlig start hjalp lite, fra Lincoln vestover inn i Nebraska er det ingenting, etter 5timer holdt det på å klikke for oss og vi måtte gjøre noe, ren impuls, hardt styrbord ved Ogalalla og rett nordover. Landskapet ble nesten øyeblikkelig mere spennde og trafikken lignet mere på en travel dag på Senja.

Når vi kome til en insjø som het Mac... ettellerannet, la oss kalle den den McDuck. Ostesmørbrød ble laga mens Jessica i kjent stil jakta på småkryp med kamera, denne gangen øyenstikkere i romantisk omfamnelse.

Mens vi satt i sola og kosa oss med lunsh gled et eldre ekteparr forbi i en kayak og vi ble øyeblikkelig sjalu. Noen ganga kan sjalusi være positiv, for når lunshen var over og vi kjørte forbi dem med Jessica hengende ut av vinduet ropte dama (Pam) om vi hadde lyst å prøve kajacken en liten tur!

Klart vi tok en tur på vannet og i løpet av kun kort tid rakk vi å jakte på Pellicaner (lot seg ikke lure), opphetete diskusjona om overdrevet spruting med padleåre (Stein Magne såklart), vinglete styring (Dr. Kaptein Jessica, sjøulk nr.1) kort fortalt en typisk tur for oss i utrolig vakre omgivelser.

Vi fortsatt nordover og landskapet endret seg fra bølgete gressletter til høyfjellsørken med ås etter ås. Hester og kyr som etter våre beregninger måtte ha sånn ca 10kvatratkm hver!

Såklart dukka de mere mindre tamme dyr og fuglene opp som ørn, coyte, antiloper og andre merkelige skapninger som Dr. Jessica sin postdoc hjerne har slettet (er tydlig enda varm).

Byene vi passerte hadde skilt med innbyggertall fra 9-40 så de fikk du ikke med deg om du blunket. Mange områder hadde "Samiske takta" dvs rotat som fan rundt husan. Fattigdommen i disse områdan med mye indianere var stor og det var vondt å se på. Såklart når vi nærma oss byen Martin endra himmeln seg fra blå til mere faretruende storm, orkan og det som værre er.

1m innenfor bygrensa til Martin åpna himmelen seg og det regna smådjævla, heldigvis ble det med regn denne gangen men regnet vaska bort dela av highway 63 og vi fikk oss en 3.5t omvei gjennom mere fattige indianerreservater, plutselig så det dårlig ut for Jessica sin plan om å nå Black Hills nasjonalpark før det ble natt. Bortkasta var det dog ikke for vi fikk tanke på en besinstasjon som hadde et stort utvalg i øremerke for kyr og annet du treng for å style kua di!

Sola var på tur ned og når vi endelig nådde I-90 var det nesten mørkt. Om man syntes Nebraska var kjedelig å kjøre gjennom skal man ligge langt unna South Dakota, ingen busker, ingen byer/tettsteder. Får en til å lure på hva nybyggerne for 200 år siden følte da de ble møtt av så mye ingenting. Kansje dem sa "Satan, hær var det god plass!" Å komme fram til en nasjonalpark i mørket e ingen enkel sak, å komme til en som heter "Black hills" er enda værre. Totalt mørke, det eneste som lyste var Keystone, en liten turistby ser ut som en komprimert versjon av Las Vegas som rask kom oss ut av! Dødstrett satt vi ny Amerikansk rekord i teltoppsetting, ned i soveposten og rett i koma.

Black Hills er mektig og vakker, synd vi ikke kunne ta bedre tid, vi kommer tilbake! Mt. Rushmore har de gjort om til en gedigen turistmaskin og jeg er uendelig glad for at vi var der utenom sesongen, firefelts veie til bomstasjoner inn til monumentet ga oss en liten pekepinne på hvordan det kunne være der om sommeren, skrekk og gru!

Vi holdt oss på god avstand og kjørte heller en tur gjennom Custer nasjonalpark. Veien gjennom parken er overraskende lang, smal og snirklende men en masse enveis tuneller. Hver tunell pekte mot Mt. Rushmore og rammet monumentet inn, morsom og samtidlig kaotisk når bilder stoppet i åpningen og ville ta bilde av det.

Planen var å nå Yellowstone i løpet av kvelden, men turen fra Buffalo og vestover mot parken tok lengre tid en vi trodde

og vi måtte pyse ut 2t fra parkåpningen og overnatte på en KOA kampingplass. Leide og noen kvadratmeter gress i 8 timer og måtte ut med 32$, svinpris! I Yellowstone sin østlige inngang var det veiarbeid og ventetid. Vi kastet ikke bort tiden på sitte i bilen å kjede oss, men fyrte i gang stormkjøkkenet og laget pannekaker. Det ble mye morsomme kommentarer fra de som jobbet på veien og innkommende bestillinger på egg og bacon!

Reiselederen (Jessica, som senere sparket seg selv) hadde den geniale planen at 3 timer i Yellowstone mått være nok, for å si det sånt, den parken er større en man skulle tro. Tror reiselederen hadde feil på målestokken i kartet sitt.

Det startet å regne og det ble veldig kaldt. Området ligger på mellom 2500-3000m og kan i begynnelsen av mai være rimelig kaldt. Gradestokken krøp ned til 9 grader men klarte ikke å overraske oss, vi hadde med oss klær for en nordnorsk sommer.

Dårlig fotovær tvang oss til å ta macrobilder av hardføre alger i kokende varme kilder som så
veldig fristende ut i kulden.

Geysyren Old Faithful (gamle trofast) er ikke alltid så trofast så en gang for alltid, DU KAN IKKE STILLE KLOKKA ETTER DEN, INGEN kan forutse når den skal blåse, intervallene varierer fra år til år.

Den klarte såklart å glimre med sitt fravær og alt vi fikk se var en liten spurvefjert.

Neste gang skal vi ha minimum en uke med fluestang i fjellene, utrolig flott!

Reiselederen siste dag på jobben avslutta med en beregning at det var over 800miles til La Pine vår neste stopp! Den tidligere reiselederen rulla seg sammen i setet og sovna mens bilen duvet videre vestover.